MYLLA SAG OG MYLSELVEN TRÆSLIBERI

MYLLA SAG OG MYLSELVEN TRÆSLIBERI

I dag forbinder de fleste Mylla sag antakelig med veikrysset nedenfor Mylla dam eller et stedsnavn på løypeskiltene. Like ved der veiene fra Harestua og Grua møtes og Lunner Røde Kors hadde sitt hovedkvarter er det ennå tydelige spor etter den industrivirksomheten som ble drevet her helt frem til 1932 og som har gitt navn til stedet. Mylselven træsliberi eller Lunner træmassefabrik er ikke lenger så kjent. Den lokale benevnelsen på stedet ersliperiet.

Lunner tremassefabrikk 

Mylselven Træsliberi var det opprinnelige navnet på Lunner Træmassefabrik. (1887-1932). Sliperiet produserte ”våt granmasse” som ble brukt i papirproduksjon. En demning ovenfor sliperiet sørget for jevn vanntilførsel. Før jernbanen kom til Grua i 1901 ble tremassen transportert til Randsfjorden. Etterhvert gikk transporten til Grua med hest og kjerre, og videre med tog til Kristiania.  (Kilde: ”Masse papir”, Norske papir og massefabrikker gjennom 150 år, Norsk skogmuseum 2006).

 Mylla sag

Nedenfor sliperiet ble vannet nyttegjort en gang til i Mylla sag. Lunner allmenning drev sagen frem til 1949, og ruinene taler sitt tydelige språk om virksomheten som foregikk her:

Mylla sag har også et kapittel i norsk rettshistorie, og er faktisk berørt i hele to høyesterettsdommer. Vi skal ikke fordype oss i de rettslige tvistepunktene her, men bare glede oss over at dommene også inneholder overskuddsinformasjon i form av nordmarkshistorie. Dommene kan leses i Norsk Retstidende, publikasjon for norske høyesterettsdommer.

Den første dommen er fra 1923 og omhandler en sak der en gårdbruker hadde solgt et skogstykke ved Mylla til Lunner Træmassefabrik. I Retstidende 1924 side 186 kan man lese: ”Ved kontrakt av 12 mai 1916 solgte Andreas Østvold til Lunner Træmassefabrik et skogstykke ved Mylla for en omforenet kjøpesum av kr. 5000.” Salget var i strid med delingsforbud på eiendommen, og handelen ble derfor gjort om uten at Lunner Træmassefabrik fikk erstattet sine omkostninger med kjøpet.

Nivået på vannstanden i Mylla hadde betydning både for virksomhetene nedover langs elven, og for grunneierne langs vannet. Etter hvert som virksomhetene ble videreutviklet og skiftet eiere, oppsto det spørsmål om til hvilket formål man kunne regulere vannet. Slikt blir det tvister av, men i denne sammenheng er vi mer opptatt av stedsbeskrivelsene. I Retstidende 1962 side 162 finnes dette sitatet:

”Ved utløpet av innsjøen Mylla i Lunner sto i 1887 en eldre demning som demmet opp 1 alen og hadde vært manøvrert til fordel for en nedlagt mølle og et sagbruk. I 1887 tok «endel bønder» initiativet til å få reist et mindre tresliperi ved Mylselven. Eierne av de til Mylla støtende eiendommer ga – unntatt 2 av dem – uten vederlag tresliperiet rett til å forhøye demningen med 1 alen og til å bruke vannet til drift av sliperiet, som deretter bygget en helt ny dam. Sagbruket ble senere kjøpt av sliperiet. En etterfølgende eier av sliperiet og sagbruket gikk konkurs i 1932, og Lunner almenning kjøpte begge bedrifter samt dam og reguleringsrett i Mylla. Sliperiet kom ikke i gang igjen. Sagbruket ble drevet noen uker hvert år til 1949.”

Marianne Reusch (1969). Er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, og har doktorgrad i rettsvitenskap (ph.d.) fra 2012 med en avhandling om allemannsretten.

Hun blogger på www.allemannsretten.no

Kategorier: